En liten honningjeger

Månedens bilde: Det er ikke bare Ole Brumm som liker honning – måren er også glad i noe søtt og den plyndrer gjerne humle- og vepsebol om den får sjansen.

 

Måren er ellers ikke kresen i kosten, og spiser mange typer mat. Den er en dyktig klatrer og kjent for å jakte ekorn, småfugler og egg. Men også insekter, smågnagere, frosk, snegler, sopp og bær står på menyen. Om vinteren kan den leve av mus dersom det er mye smågnagere. Den kan også grave seg ned gjennom snøen for å finne frosne tyttebær.

Hannmårer kan bli opptil 2,3 kg tunge, mens voksne hunner kan nå en vekt på ca. 1,3 kg. Kroppen er lang, slank og smidig, og pelsen mørkebrun på oversiden, gråbrun på undersiden og med gulhvit eller gul strupe. Nettopp pelsen har gjort at måren i en lang periode var nær utryddet.

Helt siden vikingtiden har handel med mårskinn vært viktig. På 1300-tallet ble det eksportert skinn til England, og samene betalte skatt i form av mårskinn både i Norge og Sverige på 1500-tallet. Utbredt jakt gjorde at bestanden gikk kraftig ned, før arten fikk et oppsving igjen fram til slutten av 1800-tallet. Rundt 1900 var prisene på mårskinn svært høye, ett skinn kunne betales med tilsvarende en månedslønn for en skogsarbeider. Det førte til at fangsten igjen ble stor, og i 1930 ble arten fredet i Norge og i Sverige.

Fra 1971 har måren igjen vært jaktbar, og årlig fanges rundt 4500 dyr i Norge. I dag er arten verken sårbar eller truet, selv om den ikke er det dyret du lettest får øye på i skogen. Skal du lokke den til deg, er honning blant godsakene som kan få den til å titte fram.