Ingrunn Myrland – en visuell historieforteller med saks, nål og tråd

Å forstå kunst? Behovet for å forstå står ofte i vegen for opplevelsen av kunst. Vær fri, stå å se, se lenge, kom tilbake en annen gang, la det være en prosess, la kunsten være i et fritt rom. Ingenting er riktig eller galt av hva du opplever. Men du må åpne den døra, inn til deg selv og ut til kunsten.

Dette oppfordrer tekstilkunstneren Ingrunn Myrland i en samtale om kunst og spesielt om verket På oldemors fang som blir å se på Hovlitunet omsorgssenter i Hov.
Å se kunst er å bli møtt av et annet følelsesregister, og i møte med Ingrunn sine arbeider trer vi inn i en intimitetssfære.

På oldemors fang viser et lite barn som holdes opp av en eldre kvinne. Vi ser rullestolen og vi ser bleiekanten til barnet. Oldemor har mye hår, barnet har lite. Fargene er valgt ut fra hvordan de kommuniserer med den sorte bakgrunnen, som henter ut selve tegningen. Teknikken er utviklet av hennes selv: Det starter med et foto, som så abstraheres via et digitalt verktøy, videre håndtegnes bildet på fliselin, så starter klippeprosessen hvor de tegnede strekene klippes bort og formen trer fram. Og til slutt må alle bitene limes og håndsys. Sirlige klipp og kutt perforerer tynne bomullslerret, bittesmå detaljer som slipper til arr og sårkanter, og lar det konkrete arbeidet, bildet, verket nærme seg følelsene i et menneskeliv. Ditt og mitt.

Arbeidshverdagen

Stemninger er sentrale for Ingrunn, og i en arbeidshverdag, som tilbringes alene på verkstedet på Grette, er den aller første oppgaven å bygge opp en god atmosfære å jobbe i. Radioen er på, gjerne med litteraturprogrammer, en god sofa å hvile i og ulike stoler for varierte arbeidsoppgaver samt godt lys fra både vinduer og lamper. Nødvendig for å lette den fysiske anstrengelsen. To-tre måneder med klipp og håndsøm, og senere innramming og montering, er krevende for kroppen når man jobber med et verk som er 2 meter høyt og 1,40 m bredt.

Praktiske forutsetninger, utholdenhet og stor tålmodighet, sammen med det som skjer i livet som helhet, er en del av den forutgående prosessen som skal til for å kunne ta de gode valgene. Som igjen fører til at vi kan stå foran det ferdige verket På oldemors fang.

 

Ingrunn viser fram en av sine inspirasjonskilder, et par lester (lugger/tøfler) hvor årelang bruk på veg opp en trapp, bort en gang, fra soverom til stue, har satt konkrete spor. På avstand ser det ut som et kart. Vi kan dikte inn omrisset av et land både foran og bak på sålen. At luggene en gang ble lagd hennes bestemor er av betydning for henne selv, og for en ukjent betrakter ser vi avtrykket av et liv som også bærer merke av jord og himmel, intim nærhet og uendelig avstand, i en hverdag på føttene.

«Formelen er din egen!»

Hvordan blir man kunstner og hvilken veg har Ingrunn gått? Tilsammen åtte års utdannelse på forskoler, folkehøgskoler, utveksling til Estland, kunsthøgskole i Bergen og kunstpedagogisk utdannelse i Oslo. I oppveksten var både teater, musikk og dans tilgjengelig i lokalsamfunnet, men det fantes ikke noe kulturskoletilbud/fritidstilbud innen visuell kunst.

På markedene i Tallinn gikk Ingrunn rundt og samlet på intime historier, slitasje og hull avtegnet på klær og tekstile materialer. Stor fattigdom og mye omsorg i uendelige mengder med stoppede klær var det som møtte henne. Arr og perforerte flater, farge-avsetninger fra livets harde innganger og utganger. Inntrykkene er brakt til hjemstedet for å fordøye, tenke, prøve og jobbe ut erfaringer, ideer og fornemmelser, om livet.

− Livet handler om å finne et språk man ikke er redd for å snakke eller uttrykke seg igjennom, sier Ingrunn.

Og for Ingrunn er det tekstilkunsten hun har mest tålmodighet med. Gjennom utdannelsen har hun lært masse forskjellige teknikker, som hun i dag kun bruker en liten del av.

– Man må velge det man har mest utholdenhet med. Tekstil kan du ofte sitte med i sofaen, hvis du trenger det. Og jeg har erfart at i dette uttrykket er alle fasene fine.

Utfordringer finns det nok av i et kunstnerliv

En utrygg økonomi, en selvtillit som stadig blir testet gjennom søknader på stipender og utstillingsplass. Og nå boende på landet, den viktige dialogen med kollegaer som mangler i hverdagen.

– Jeg har aldri tvilt på kunsten, sier Ingrunn.

Med en sterk puls, et indre driv og valg utfra det å minimalisere andre krav til livet, som innebærer en nøkternhet overfor materielle hensyn og behov, er det her hun trives best, og føler hun kan bidra. I kunstens tjeneste. Å teste ut materialer, å researche – det vil si å undersøke og lete etter motiver for det neste arbeidet.

−Motivene banker på, sier Ingrunn, de jobber gjerne over lang tid.

−Og når du har satt på den krana, skrudd på en puls, så er det veldig vanskelig å la det være. Behovet for å skape har fått rom og krever å bli tatt hensyn til.

Ingrunn har hatt mange jobber. I helsevesenet, i skolen som kunst-og håndverkslærer og i mange prosjekter med den Den kulturelle skolesekken inn i skolene, både lokalt og andre steder i landet. Hun har også engasjert seg i fagpolitikk og organisasjonsarbeid: Hun har sittet i ulike verv og utvalg for Norske Kunsthåndverkere og Norske Tekstilkunstnere, begge nasjonale organisasjoner som jobber for å styrke kunstneres rettigheter, levevilkår og synliggjøring av kunstens plass i samfunnet.

Det praktiske livet

Å flytte ut av storbyen og etablere seg i Søndre Land har også selvfølgelig både en praktisk og økonomisk side. I store byer presses kunstnerne ut på grunn av dyrere arbeidslokaler og boliger. Billigere hus, overkommelig leie på et verksted og ikke minst en stor-familie som kan bistå i hverdagen gjør at balansen mellom kunsten og livet er mulig å opprettholde.

–Det viktigste for meg som kunstner er anerkjennelse, at noen har lyttet til kunsten min, utsatt seg for det jeg har skapt. Gått i nær dialog og brukt tid på å nærme seg arbeidene mine.

Verket På oldemors fang er klart på Hovlitunet i løpet av sommeren. Arbeidet er innkjøpt av kunstutvalget som en del av Kunst for alle på Hovlitunet. Vi gleder oss!

Les mer om Ingrunn Oddny Myrland her: http://nurgni.no

Tekst og bilde: Tone Gellein, Søndre Land kommune