Vikingkuene på Hævop i Bergegarda

Visste du at kyrene på Hævop gård i Bergegarda har gener som kan spores helt tilbake til vikingtiden og den nordiske uroksen?

Rønnaug Forberg og Gjermund Liereng overtok i 2017 gården Hævop og kyrene. Rønnaugs far hadde startet med skotsk høylandsku på Hævop allerede i 1997, og de langhårede kuene fikk da godt selskap av sauene som allerede bodde på gården.

Nå fører Rønnaug og Gjermund familietradisjonen videre med kuhold. De har nylig ferdigstilt et nytt uthus for oksene og planlegger å satse mer på å markedsføre gourmetkjøttet som de får fra høylandsfeet.

– Vi syns det er veldig morsomt å ha kuene. Det er karakter i dem og de har veldig ulike personligheter, forteller Rønnaug.

 

Vikingku
Den skotske høylandskurasen er det eldste registeret kurasen og første dokumentasjon kommer fra 500-tallet. Høylandskuene regnes for å for å stamme fra den nordiske uroksen, og historikere

argumenterer for at det var vikingene som tok med seg feet til Skotland.

Dens opphav og videreføring i Skottland er nok derfor Hævops kyr trives så godt om vinteren.

– De får en tykk vinterpels og vi merker hvor godt de trives ute. Kyra har jo mulighet til å gå inn og spise, men det er nettopp ute det blir raskest tomt for mat, sier Gjermund.

Høylandsfeet har en tykk underpels som holder de varme, mens den lange ytterpelsen beskytter de mot regn og snø. De røyter bort mye av denne pelsen om våren slik at de ikke blir overopphetet. Høylandsfeet ble i vikingtiden brukt til både kjøtt og tekstilproduksjon. Pelsen ble klippet som på en sau, og kunne brukes til å lage gensere, luer og sokker.

 

Delikatesse
Kjøttet til høylandskuen regnes for å være en delikatesse med sin marmorerte struktur. Rønnaug og Gjermund har så langt solgt ett og et halvt dyr av de to de slaktet tidligere i år bare ved å annonsere på Facebook.

– Vi ser positivt på å fortsette med kjøttproduksjonen. I fjor solgte vi ei ku i for å teste ut kjøttsalget, og med salgene i år har vi fått meget bra respons, sier Gjermund.

– Vi er jo fortsatt i utviklingsfasen. Så vi har fokus på kvalitet, at det skal være både kortreist og en bærekraftig produksjon, sier Rønnaug.

– Planen videre nå blir å skaffe seg en logo og nettside, sier de.

 

Et samfunn
Uthuset til oksene ble ferdigstilt i oktober 2020, og det har bidratt til at flokken har blitt roligere. Det har også gjort at Rønnaug og Gjermund nå kan styre kalvingen slik at den skjer på våren når det er lettere å ta imot de.

Selv om ikke alle kyrene på Hævop er helt tamme ennå og hornene kan være litt avskrekkene, er rasen kjent for å være både vennlig og nysgjerrig. Dette er grunnet deres eget interne samfunn og hierarki som bidrar til at det sjeldent oppstår slåsskamper dem imellom.

– Kuene har hatt naturlig avl, så det er ingen spesielle egenskaper som har blitt avlet frem. Vi merker derfor at de har et instinkt mot rovdyr. Kalvene har en enorm fart de første månedene etter at de er blitt født. Flere og flere av de blir tamme jo mer tid de bruker på dem, forteller Rønnaug.

Det har alltid vært en lederku på Hævop. Rønnaug og Gjermund syns det er fascinere å følge med på hvordan kyrenes hierarki fungerer.

– Det er veldig interessant å følge med på lederkua. Flokken er som et lite samfunn. Lederkuen skal bort og snuse på de nyfødte. Det er nesten som et ritual om å bli hilst på av lederkua før en blir akseptert i flokken, sier Rønnaug og Gjermund.

Hævop har nå 43 kyr. Av de er det 15 mordyr og det er noen av de som snart skal kalve.

 

Hobbyvirksomhet
Med både Rønnaug og Gjermund i full jobb i tillegg til to små blir det fort hektisk på Hævop. Så kuholdet er derfor bare en hobbybedrift.

– Det er vanskelig med både sau og ku når vi begge jobber fulltid og har to små. Sauene tar mye mer tid enn høylandskuene, spesielt i forbindelse med lammingen. Da må en hjelpe til mye mer, sier Gjermund.

–Høylandsfeet har lett kalving så vi slipper stort sett å dra ut kalvene, sier Rønnaug.

Familien vil nå satse mer på høylandskuene, og syns det er greit de har nå fått mer plass til kyrene. Høylandskuene er beiteryddere og spiser det meste. Derfor hjelper de også til med å holde gården pen. Kuene trenger et stort areal så Rønnaug og Gjermund syns det er nok med de dyrene de allerede har.

– Det blir jo mest hobbyvirksomhet for oss og vi setter pris på at kuene kan benytte seg av beite på gården. Vi måtte slutte med sau i fjor og det var veldig tungt, men de fleste havnet rett ned i bygden så de er fortsatt nære, forteller Rønnaug.

 

 

Tekst og foto: Cecilie Bergan Stuedal