Fra matauk til hobby

I tidligere tider var jakt et spørsmål om nødvendig matauk og overlevelse.  Nå preges jakta i større grad av naturopplevelsen.

Rundt århundreskiftet var elgen ennå begrenset i antall. Det var sjelden man skjøt en elg. Desto mer stas når elgoksen kunne bringes til gårds. Bildet er fra Rud gård i Søndre Land og er tatt i 1897.

En skål for å feire jaktutbyttet hørte med

Da isen på Østlandet trakk seg tilbake, sto jakt, fiske og sanking av spiselige plantedeler for hele næringsgrunnlaget til nomadene som kom. Man benyttet gjerne fangstgroper og feller.

Etter hvert som jorda ble dyrket og husdyr ble vanlig, var dog fortsatt jakt vesentlig for overlevelse. Pelsviltet fikk større betydning til eget bruk og som handelsvare.

Jaktlovgivning fantes ikke. Alle kunne jakte når og hvor de ville. Først på 1700-tallet kom de aller første fredningsbestemmelsene, men til langt utpå 1900-tallet var fangst og jakt en livsnødvendighet for den fattige bondebefolkningen i grisgrendte skogs- og fjellbygder som her i Land.

Kun rundt 2000 elg ble felt i Norge på 1800-tallet. Frem mot 1970 var antallet økt til mellom 5000 og 10000 per år. Dette økte raskt til opp mot 40000 elg på 90-tallet som er dagens nivå.

Fritid
Jakt på storvilt ble på 1800-tallet så smått en populær fritidsbeskjeftigelse hos overklassen.

Da folk begynte å flytte fra bygdene til byene medførte det redusert jakttrykk. Samtidig avtok utmarksbeitinga. Effekten ble at viltbestandene tok seg opp. Mange fikk bedre råd og interessen for jakt som hobby økte.  Avl av jakthunder til ulike typer jakt og utvikling av nye jaktvåpen skjøt også fart.

For hundre år siden var fortsatt jakten i Land nødvendig matauk for mange. Men for de velstående var jakt i ferd med å bli eksklusiv fritidsbeskjeftigelse. Det gjaldt både harejakt og fuglejakt, men selvsagt særlig storviltjakt.

For hundre år siden var elgen ennå begrenset i antall. Det var sjelden man skjøt en elg. Få landinger hadde faktisk sett levende elg. Fant man et elgspor, fulgte man det om nødvendig i dagesvis. Gamlekara var gode på sporing, og de var tålmodige nok til å sitte hele dager på post og bar fram kjøtt over store avstander. Kjøttet ble vanligvis delt opp på kjøkkenbordet hjemme.

I 1818 kom ”Lov om utryddelse av rovdyr og fredning av annet vilt”. Den alminnelige mann hadde plikt til å hjelpe til med jakt på de store rovdyrene, og det ble utbetalt skuddpremier fra myndighetene. På 1800-tallet ble disse rovdyrene etter hvert nær utryddet.

En vellykket harejakt

Moderne jakt
I dag felles over 500 elg hvert år i Land, og ”effektiviteten” er stor med godt utbygd skogsveinett og bruk av terrenggående kjøretøyer til utkjøring av elg.  Flere jegere leverer elgen til et viltmottak som både flår og håndterer kjøttet, som returneres ferdig vakuumpakket og merket.

Det benyttes gode løshunder kombinert med posteringsjakt. Jegerne har ofte siste versjon av jaktutstyr og klær, og utstyret blir stadig mer avansert.

Særlig effektivt er GPS-hundepeilere som viser på kartet hvor hunden befinner seg.

Elgjakta varer hele høsten, mot bare 10 dager for 50-60 år siden.

Jakten betyr nå mindre som matauk for jegeren, men desto mer som populær fritidsaktivitet. Noen dager på jakt langt vekk fra det ordinære hverdagslivet er for mange blitt et av årets høydepunkt.

I 1895 ble et gevir med 13 takker funnet på en gård i Søndre Land. Undersøkelser av geviret viser at elgen som bar det, levde for hele 10 300 år siden. Dermed stammer geviret fra Norges eldste elg.

Elggeviret fra Søndre Land er også omtalt hos forskning.no (20. juli i 2011).

Artikkelen ble første gang publisert i Land Magasinet 3/2015